Om bestemor Ruth

Ruth

Fra jeg var helt liten var jeg masse sammen med min bestemor Ruth og bestefar Alf. I en periode på 4 år bodde vi også sammen i samme hus. Det satt nok interessen for 50- og 60- talls interiør i meg. 

Jeg syntes alt Ruth hadde av interiør var fint, fra rosa dorulldukke, plastmappe til bad med masse blomster på, lamper med papiljotter, blomster i plast, spilledåser, sengetøy i krepp med blomster, møbler i treverk, broderte duker og puter, Martha bestikk med sorte bakelitt håndtak, glass med vakre blomster på, Figgjo og Stavangerflint serviser med blomster og pastell farger, respatex bord og stoler i skai med stålben etc. Jeg likte dette MYE bedre enn 70-talls interiøret til mamma som gikk mye i mørk brunt,.

Bestemor Ruth vokste opp på Tøyen i Kristiania som Oslo het den gangen, som den midterste av en søsken-gjeng på fem jenter. Hun ble døpt i samme kirke som meg: Kampen kirke og gikk på Tøyen skole. Hun hadde det fint med veldig snille foreldre - Marie Magdalena og Tor Gunnar og søsknene - Solveig, Tordis, Gerd og Astrid.  Hun ble født 13. juni i 1914 og døde dessverre den 17. januar 2017. Men hun fikk et godt og langt liv og ble 102,5 år.

Hun fant bestefar Alf på arbeidsplassen hos Andvord og de giftet seg og flyttet til egen leilighet i Fjellgata like ved Carl Berners plass med utedo i bakgården. Sammen fikk de to barn. Etter krigen var det ikke så lett og klare seg, men de var heldige som fikk leilighet hos farfar med eget bokbinder-verksted i bakgården.

På slutten av 50-tallet flyttet Ruth med mann og barn ut av sentrum til Lille Langerud. Ruth var alltid så flink til å tilpasse seg tiden. Hun var blitt en moderne mor med ny leilighet og vaskeri en 10 minutters gange med trillevogn nedover, og oppover bakken hjem igjen. De fikk seg kjøleskap og flott bad, ikke mer utedo på dem. Ruth var en typisk husmor men hadde ikke veldig mye støv på hjernen, heldigvis. Ruth var sosial og elsket og ta vare på gjester og servere god og hjemmelaget mat. Hun gikk ofte turer i marka, noe som har smittet over på meg og resten av familien. Hun fikk jobb i Norsk Tipping og var husmor på deltid. Hun var en moderne kvinne på 60-tallet og ble veldig lei seg når Norsk Tipping flyttet til Hamar. Hun snakket mye om den jobben og den betydde veldig mye for henne.

På midten av 70-tallet etter at faren min døde i en ulykke, ble Ruth og Alf pensjonister og flyttet sammen med meg Hege, søsteren min Marianne og mamma i hus på Bjørkelangen utenfor Oslo. Det var en veldig koselig tid, og Ruth koste seg masse med meg og søsteren min. Vi gikk på ski, sparket spark og lekte i ute gresset om sommeren. Det var veldig koselig og komme hjem etter skolen. Vi gledet oss alltid til fleskepannekaker, omelett og lapskaus som Ruth disket opp med. 

Ruth elsket kafèbesøk med venninner og utflukter med pensjonistene som kirken arrangerte. Hun var veldig sosial. Etter at bestefar Alf døde i 1992 var det venninner, pensjonist treff og familien som var viktigst. Hun bodde da på Holmlia, hadde fire barnebarn og syv oldebarn, og hun bodde for seg selv helt til hun døde 102,5 år gammel. Slik ville hun ha det! Hun nektet å flytte på gamlehjem og mente at hun ikke tålte hvordan gamle folk ble demente og kjedelige så fort de havnet der.

Hun ville klare seg selv. Hun elsket å dekke på bordet og servere gjestene sine. 
 

Hun var virkelig et fantastisk forbilde! Selv om hun aldri var velstående økonomisk, så syntes hun selv hun var veldig heldig. Hun mente hun hadde det så utrolig godt. Hun husket godt hvor mye tøffere livet var da hun var ung og helt opp til 60/70- tallet. Hun fortalte hvor slitsomt det var bare det å vaske klærne og ta oppvask for hånd, ha utedo og ha dårlig råd. Selv om hun nesten aldri har vært på utenlandsferier, aldri hatt lappen eller bil og ikke hatt de økonomiske goder de fleste har i dag så var lykken for henne de små hverdagslige ting. Et kaffebesøk, en hyggelig telefonsamtale, en sjokoladebit, blomstene i vinduskarmen, solen i horisonten, et koselig TV program, sitte med et kryssord, en lysende svane fra Ruth 66, en snakkende mus fra Ruth 66, en ny pen trøye eller en annen gave, en kaffetår, ja de små gledene som gjør livet verdt og leve. Hun var også god på og huske hele familiens navnedager, alle fødselsdager og alle telefonnummere. Hun kunne også alle tekster på sanger hun har sunget opp igjennom hele livet! De sang hun for oss helt til slutten. Hun var full av godt humør, humor og takknemlighet over livet og hadde en klukkende latter som smittet alle! En virkelig gledesspreder!

Hege